Hva er sosialt entreprenørskap?

Sosialt entreprenørskap er et begrep som har fått en stor interesse de siste årene, og stadig flere personer og selskaper ser seg selv som sosiale entreprenører. Det har vokst frem miljøer som samler disse, og vi ser et stadig større tilfang av investorer som ønsker å satse på slike selskaper. Men hva er egentlig sosialt entreprenørskap?

En sosial entreprenør er en eller flere personer som ønsker å bidra til å skape en ny løsning på et sosialt problem.

En sosial entreprenør kan finne opp en ny teknologisk løsning eller utvikle en tjeneste som hjelper på problemet – ofte bedre enn før.

Tett på målgruppen

Av og til er disse innovative menneskene ansatt i offentlig sektor, såkalte intraprenører. De jobber ofte med sårbare målgrupper, ser uløste problemer og lager nye løsninger i egen organisasjon eller bedrift. Av og til opplever de at arbeidsstedet ikke ønsker å endre seg og at de må ta med løsningen ut av organisasjonen. Da blir de fleste nødt til å skape sin egen inntekt for å kunne leve av løsningen, og etablerer et selskap som selger teknologien eller tjenestene til de som trenger den. 

Andre ganger skapes disse nye løsningene av mennesker som selv har erfaring med et uløst samfunnsproblem. De velger da å starte et eget selskap i jakten på bedre løsninger for målgruppen. Ofte vil de utvikle sine løsninger i god dialog med målgruppen.

Dobbel bunnlinje

Dersom dette selskapet først og fremst er opptatt av å løse det aktuelle samfunnsproblemet, kaller vi dem sosiale entreprenører. Selskapet må da klare den vanskelige balansen mellom det å nå den sosiale ambisjonen de har, og det å tenke forretningsdrift for å få selskapet sitt til å overleve og vokse. Vi sier at de opererer med en “dobbel bunnlinje”, som betyr at de skaper både sosiale og økonomiske resultater.

Hvem betaler?

Utfordringen for sosiale entreprenører er ofte at menneskene de forsøker å hjelpe ikke har evne til å betale for tjenestene eller teknologien de trenger. Da er man nødt til å finne andre som er interessert i å løse det samme problemet, som kan betale for at tjenestene eller teknologien leveres. I Norge har vi et så godt utbygd velferdssamfunn at de fleste som har sosiale utfordringer er i kontakt med ett eller flere av “hjelpesystemene”. Utfordringen vil da være å overbevise dem om at dette er en bedre løsning som de burde investere i, ta i bruk eller formidle til sine “brukere”.

Ett eksempel er Firdawsa og Saad, som forsøkte å overbevise kommunen de jobbet i om at man burde bruke veiledere med samme kultur- og språkbakgrunn som de menneskene de skulle hjelpe. Dette ønsket eller klarte ikke kommunen å gjennomføre, og Atlas Kompetanse ble etablert. Nå selger de nettopp denne måten å levere veiledning på til barnevernet, fordi de har vist at det er mer effektivt. Kommunikasjonen blir bedre og man trenger ikke å betale for ekstra tolk. Dette er en vinn-vinn løsning med både sosial effekt og økonomisk bærekraft.

 

Atlas Kompetanse forebygger utenforskap blant barn og unge med minoritetsbakgrunn gjennom å styrke dialogen mellom nyankomne foreldre og det norske velferdssystemet. Foto: Tristan Rasay.

Andre sosiale entreprenører finner mer direkte måter å finansiere løsningen sin på. Chris Klemmetvold ønsket å få mennesker med rusbakgrunn inn i arbeidslivet så de kunne skape seg en ny plattform. Han startet Medarbeiderne og ansatte mennesker med rusbakgrunn til å selge abonnement på å få hentet returemballasje på dørene hos folk i Oslo. De ansatte som kjører rundt og samler dette inn har også rusbakgrunn. Det samme har deres kollegaer som nå driver avdelingen Flytt og sjau og og den nyopprettede renholdstjenesten Renvasking. De har sammen vist at dette er ansatte å stole på, som kan skape suksess om de blir gitt muligheten.

Medarbeiderne tilbyr tidligere rusavhengige fast arbeid. Foto: Fartein Rudjord.

Noe å leve av

For mange er det vanskelig å finne betalingsvilje og -evne for det de tilbyr, og de trenger økonomisk støtte i en periode. Det kan komme fra egen sparing, familie, venner eller mer profesjonelle miljøer som stiftelser, fond, offentlige støtteordninger eller investorer. Dersom man ikke opplever noen interesse fra aktuelle offentlige aktører for å sette seg inn i tjenestene, vil mange være nødt til å fortsette å søke tilskudd. 

Når man selv opplever å ha et tilbud som er bedre enn det eksisterende, sitter det svært langt inne for en sosial entreprenør å gi opp. De sosiale entreprenørene som finner en betalende kunde og effektivt klarer å levere tjenesten til stadig flere, vil være interessante for de som investerer penger i bærekraftige bedrifter. Dette kan være en god hjelp og trygghet for selskapet, som igjen kan nå ut til enda flere med sin løsning. 

Laboratorium for velferdsstaten

Velferdssystemets verdi av å samhandle med sosiale entreprenører er åpenbar. Disse gründerne er mennesketyper som ser et forbedringspotensial i samfunnet. Deres løsninger blir et laboratorium for en aktiv velferdsstat, hvor man kan investere mindre summer penger og se hvilke løsninger som fungerer best. Senere kan det offentlige samarbeide med disse selskapene, kjøpe deres tjenester eller rett og slett ta de mest effektive løsningene inn i velferdsstatens tilbud.

Tre funksjoner opp mot offentlig sektor

Tankesmien Agenda deler sosiale entreprenører i Norge i tre kategorier; Sporhund, Utfordrer og Innsluser. Sporhundene er de som finner hull i velferdssamfunnets hjelpetiltak og som kommer opp med helt nye løsninger. Utfordrerne er de som mener eksisterende tiltak ikke treffer godt nok og som blir en konkurrent til det eksisterende. Innsluserne er de som får folk tilbake eller inn i arbeidslivet gjennom sitt selskap eller sin organisasjon.