Den 16. februar var jeg i bisettelsen til Suzanne May Riiber og Harald Riiber. De hadde vært gift mer enn et halvt århundre og døde på samme dag, begge over 90 år. Det var spesielt i seg selv, men det var flere aspekter ved denne bisettelsen som var unike, og flere hadde å gjøre med Harald. Det har gitt meg mye å tenke på.
I dag kjenner de fleste til Harald som bestefar til Jarl Magnus Riiber, – antagelig den beste kombinert-løperen verden har sett, og selvsagt i Swix-stallen. Harald var en kar som trengte prosjekter å dedikere seg til. Da han gikk i pensjon i 1998, ble hans prosjekt Jarl Magnus. Harald var med på alle treninger, også i følgebil på intervallene fra Bogstad til Tryvann. I bisettelsen sier Jarl Magnus at han dessverre ikke kan være med på mottagelsen fordi han må fullføre det «bestefar og jeg startet på». Han sa det med risikoen for covid som helt reell begrunnelse, – det som ødela OL for ham. Mens jeg skriver dette, tar Jarl Magnus sitt fjerde VM-gull i Planica. Prosjekt levert.
Men det var to ting ved Haralds yrkesliv som gjorde denne bisettelsen spesielt overraskende for meg. Begge hadde noe å gjøre med at Harald hadde vært ansatt i Elopak i 32 år. Der var han ansvarlig for innkjøp av den suverent viktigste varen for Elopak, nemlig rullene med kartong som konverteres til enkeltkartongene som kjøres gjennom maskinene der de fylles med melk, juice og andre produkter. For meg var det helt naturlig, om enn litt impulsivt, at da jeg så Jarl Magnus’ innlegg på Instagram om at hans besteforeldres hadde gått bort, så skrev jeg: «Jeg husker din bestefar Harald godt. Han var en klippe i Elopak, og en som alle lyttet til. Han var respektert over hele verden i sin bransje.» Det som var overraskende var at i familiens tale, lest opp av presten, gjenga de min kommentar på Instagram. Det slo meg plutselig at Harald hadde reist verden rundt for Elopak, forsaket sitt familieliv, og at familien trengte å høre det jeg skrev. Vi hadde tatt for gitt at Harald reiste for oss, men vi hadde aldri takket familien hans for akkurat det.
Den andre overraskelsen var at to av Elopaks japanske partnere og leverandører, Shikoku Kakoki og Nippon Paper, begge hadde sendt kranser med hilsener som presten leste opp. Hilsenen fra Nippon var lang og personlig: Harald was the one that taught me everything about paperboard packaging, begynte den. Det var 25 år siden Harald gikk av med pensjon, og likevel husket begge de gamle forretningspartnerne på ham. Slik anerkjennelse kan ikke være vanlig, men kanskje det burde være det. Kanskje har vi glemt at strategiske relasjoner mellom bedrifter er basert på gjensidig respekt mellom enkeltpersoner. Når begge parter gjør milliardinvesteringer bygget på tilliten til den andre, så er dette ikke basert kun på formelle avtaler, men også på relasjonen til personer som Harald.
Men Harald hadde mer i ermet for meg. Presten fortalte at da Suzanne May kom på sykehjem, besøkte han henne hver dag. Hver dag i fem og et halvt år. Harald gjorde åpenbart ingenting halvveis, og akkurat her legger han listen høyt for oss andre. For hvem av oss har vel den beste samvittigheten her? Hjemmehjelper forteller at få familiemedlemmer besøker sine eldre, og når de eldre kommer på sykehjem, blir det vel neppe bedre. Er vi blitt så ivrige etter å inkludere de unge som er utenfor at vi glemmer de eldre som var innenfor? Og ja, det går an å gjøre begge deler – samtidig. Generasjon M, en av Ferd Sosiale Entreprenørers porteføljebedrifter, kombinerer løsninger for to sosiale utfordringer: Ungdom tilbys en vei inn i arbeidslivet gjennom deltidsjobber – der de arbeider med å redusere ensomhet og fremme aktivitet og trivsel blant de eldste. Og hvis vi skal forvente mer av oss selv, så burde vi kanskje også forvente mer av våre unge.
Jeg har aldri angret på at jeg gikk i en bisettelse. Det er derimot flere bisettelser jeg har angret på at jeg ikke gikk i, også de til tidligere kolleger. Bisettelsen til Suzanne May og Harald lærte jeg mye av. Vi kan ikke alle være som dem, men jeg for min del tenker at jeg åpenbart kan være litt mer Harald. Og vi kan alle sette litt mer pris på de Harald’er vi har rundt oss.
