I 2016 gjorde Tankesmien Agenda en undersøkelse på oppdrag av Ferd Sosiale Entreprenører der de spurte offentlig ansatte om deres syn på innkjøp av produkter og tjenester fra forskjellige aktører innen velferd. Ca. 40 prosent svarte at de var enten skeptiske til å kjøpe fra private aktører, eller ikke visste om de ønsket å gjøre dette. Det betyr jo at 60 prosent var positive. Likevel, selskapsform burde vel ikke være det viktigste, så resultatet var svært oppsiktsvekkende.
Funnene ble presentert av Agenda på en konferanse om sosialt entreprenørskap i regi av Ferd. Dere husker kanskje den enorme oppmerksomheten og debatten dette skapte, den pågikk i ukevis og flere av oss løp mellom Dagsnytt 18 og God morgen Norge, og ble bombardert av nettaviser med forespørsel om å kommentere disse funnene. Forskere og studenter kappet om å forske videre på dette og gå dypere inn i materien.
Nei da, det skjedde ingenting. Vel det var jo 200 mennesker i salen som hørte det. Og vi spredte funnet i sosiale medier, men ikke et knyst, ikke et oppslag, ikke en kronikk, ei heller en debatt, ingen tok det opp med oss noe sted til noen tid, kort sagt, – total stillhet. Det var åpenbart mer som skulle til.
Undersøkelsen ble deretter gjentatt hvert annet år. Dessverre var antallet spurte kun 100, noe som gir stor usikkerhet, men trenden er likevel tydelig. De 9 prosentene som var negative i 2018 hadde økt til 26 prosent i 2022 . Totalen av de som var negative eller som svarte «vet ikke» hadde økt til 47 prosent. Dette tross et omfattende opplysningsarbeid, utarbeidelse av veileder for kjøp av nye løsninger, og tydelig økt behov for større effekt av offentlige innkjøp.
Det er bekymringsfullt hvis offentlige ansatte tar innkjøpsbeslutninger basert på synsing eller politikk som ikke er kunnskapsbasert, spesielt når vi har å gjøre med mennesker og det gjøres innkjøp for milliarder. Konsekvensene er alvorlige.
Den første er at de som har ansvar for å gi folk en mulighet som kan endre deres fremtid og få dem ut av en bakevje, ikke velger løsningen som oppnår akkurat det, – ut fra hvem som utviklet løsningen. Men folk skal ikke bare gis rettigheter de har krav på fordi systemet sier det, de skal også gis nye muligheter tilpasset dem selv, og som gjør at de kan velge å komme seg videre i livet.
Når offentlige tjenestepersoner gjør innkjøp, skal de vektlegge både pris og kvalitet. Pris skal telle 40 prosent, og andre forhold, herunder kvalitet, 60 prosent. Innkjøperens forståelse av kvalitet bør altså være krystallklar. Den skal ikke preges av skylapper, og ikke bestemmes av fargen på drakta, i dette tilfellet leverandørens juridiske organisasjonsform, for eksempel ikke-statlig organisasjon eller aksjeselskap, men om løsningen skårer mål, altså gjør en genuin og varig forskjell for menneskene. Men hvis «kvalitet» i innkjøperens øyne bestemmes av om det er en organisasjon de liker eller tror andre vil like, som har et godt rykte og en god relasjon til den offentlige etaten, men ikke gjør en konkret og målbar forskjell, så er det et stort spørsmål hvor ansvarlig disse kjøpene gjennomføres
Den andre konsekvensen er at en mulig manglende evne eller vilje til å vurdere effekt og sosiale resultater av offentlig pengebruk, kan underminere troen på at systemet faktisk fungerer. For hvis pengene det offentlige får til disposisjon ikke gir lovet effekt, så kan jo det så en generell tvil om bruken av offentlige midler, enten de kommer fra Nordsjøen til over skatteseddelen, og uansett til hvilket formål de er ment.
Jeg tror derfor det må være lov til å si til den enhver tid sittende regjering at hvis de skal ha legitimitet for å øke skatter og avgifter med det eksplisitte formål å utjevne forskjeller, så må de legge til rette for nye muligheter for akkurat de menneskene de ønsker å tilgodese. Og de må gi de som sitter i førstelinjen både ansvar og myndighet til å velge løsningene som fungerer best.
Det hadde vært interessant om Agenda eller andre gjorde utdypende undersøkelser av holdninger og kunnskap hos offentlige innkjøpere, og med betydelig høyere antall respondenter. Dessuten, det er behov og plass til ledelse på dette området. Det ville være klokt å sørge for at offentlige innkjøpere velger mer av løsninger med dokumentert effekt mens vi venter på at politikerne får tegnet et nytt kart.
