Ofte hører vi om «the war for talent». Dette er et begrep funnet på av noen McKinsey-konsulenter. Det handler om at bedrifter slåss om å få tak i de aller dyktigste folkene. Begrepet slo an, men jeg synes ikke det passer særlig godt, i hvert fall ikke for Ferd.
For det første, å bruke «krig» i en slik sammenheng er tullete, det er for eksempel ikke slik at man påfører andre tap når man rekrutterer. For det andre er «talent» noe annet enn det vi ser etter. Vi ser etter menneskelige verdier og stort potensial. Talent kan man kjenne igjen raskt, noen er villig til å betale mest for det, det blir som å trade fotballspillere, den som betaler mest får spilleren. Potensial er langt mer krevende å identifisere, og det forutsetter en gjensidig prosess.
Først må de mulig ansatte selv ha gjort seg opp en mening om hva deres verdigrunnlag og potensial er; hva som er viktig for dem, hva de tror på, hva der gode på, hva de liker, hva de ønsker å utforske, hva de kan bli bedre på, og hva de ikke er gode på, – de må altså ønske å få selvinnsikt. Bedriften på sin side må ha vist hvilke verdier den står for, og være tydelig på hvordan den har utløst potensial hos folk som allerede arbeider der. Når den så søker etter folk, så er det gjerne en allerede høyt kvalifisert gjeng som melder seg på, talent har de utenpå drakten, det kan alle se, men de må ha mer.
For det er her potensial kommer til sin rett. Fordi de mulig ansatte som har gode verdier og et stort potensial kunne valgt mange steder å arbeide, men de velger en bedrift med verdier som samsvarer med deres egne, og en arbeidsplass de tror kan utløse deres potensial. De velger, ikke vi. Hvis du går kun etter talent og betaler mest, så er det du som velger, men du får noe annet enn det vi får.
Naturligvis finnes det unntak, og et ekstraordinært et, Auticon – beskrevet senere i Ferdmagasinet – bruker det unike talentet hos mange i autismespekterets til å la dem arbeide som IT-konsulenter. Ferd er for øvrig nå suverent største investor i verdens største arbeidsplass for folk på autismespekteret. Disse menneskene er ikke alltid i en situasjon der de kan velge, så vi velger dem.
En spesiell utfordring med å utvikle folks potensial er at man må gi dem stort ansvar, mye frihet, anledning til å ta initiativ, kort sagt, man må eksperimentere. Det betyr å tillate feil, store og dyre feil, men forhåpentlig ikke samme feil mer enn én gang. Jeg har en følelse av at hvordan vi reagerer på feil, er like viktig som hvordan vi feirer suksess.
Verdien av å eksperimentere er undervurdert like mye som verdien av enorme strategiprosesser er overvurdert. For en organisasjon som Ferd, der vi ofte gjør noe vi aldri har gjort før og derfor er usikre på hvor vi er på vei, er det å prøve seg frem viktigere enn å lage store planer. Jeg har vært med på å lage store planer med viktige forutsetninger, men det er ofte de ideene som har en hypotese som vi lar noen teste ut, som lykkes best. Der blir også feilene gjort tidligere, og derfor billigere.
En slik innretning krever mer enn talent, du vet blant annet ikke alltid hva slags talent du trenger når du ikke vet hva du skal gjøre. Og talent møter ofte sin begrensning, før eller siden. Potensial har ingen begrensinger på oppsiden, potensial er teoretisk sett uendelig, personen kan løse et distribusjonsproblem eller kreftgåten, hvem vet. Talent er dessuten knyttet til et individ, og det er ikke sikkert at dette talentet kan utnyttes på alle lag. Uten sammenligning for øvrig, så har vi noen norske fotballspillere med åpenbart talent som ikke nødvendigvis resulterer i seire for landslagene våre.
Potensial derimot, utløses nesten alltid i samspill med andre og kan gjøre hele laget bedre, ikke bare den enkelte. Talent kan du kjøpe. I et potensial kan du investere. Vi liker å investere.
Johan
