Wind Catching Systems (WCS) vant frem i hard konkurranse med åtte andre søkere i statlige Enovas konkurranse for småskala kommersielle havvindprosjekter. Det er en konkurranse der målet er å bidra til raskere og billigere utbygging av havvind langs norskekysten – der regjeringen har som mål at det innen 2040 skal være tildelt havvindfelt med samlet kapasitet på 30 gigawatt til interesserte utbyggere.

Utløsende

– Støtten på 1,2 milliarder kroner er utløsende for at prosjektering og bygging av den første Windcatcheren i stor målestokk kan settes i gang. Men selskapet selv, eiere og samarbeidspartnerne vil fortsatt stå for hovedtyngden av finansering og utviklingsarbeid, sier Erik Bjørstad, direktør for Ferd Impact Investing og styremedlem i WCS.

Forretningsområdet investerer i tidligfasefond og selskaper med potensial for å levere positiv effekt på klima og miljø kombinert med god avkastning – og gikk inn i WCS som co-investor med børsnoterte North Energy ASA i 2020. Siden er også amerikanske General Motors Ventures, Workinn-familien fra Tromsø og Bergesen-familiens bærekrafts-orienterte Havfonn kommet inn som investorer.

Spesielle forutsetninger

For tre-fire år siden var interessen for flytende havvind stor, og optimismen blomstret. Siden har skepsisen økt, og finansmarkedenes villighet til å finansiere havvind har falt. Det er også delte meninger om det er politisk riktig at staten støtter flytende havvind på norsk sokkel, eller om dette er «sløsing på grønne luftslott», som en aviskommentator formulerer det.

Erik Bjørstad har en helt annen innfallsvinkel:

– I motsetning til enkelte andre offentlig subsidierte satsningsområder har Norge spesielle forutsetninger innenfor flytende havvind. Gode naturgitte forhold, men først og fremst en verdensledende og innovativ serviceindustri innen offshore. Dette er en kompetanse vi må utnytte for å bygge fremtidens Norge – og nå leverer WCS revolusjonerende teknologi som kan gjøre flytende havvind til en viktig industri for Norge, både økonomisk og miljømessig, sier Bjørstad.

Han legger til at han registrerer at mange aktører nå ser at Windcatcher-teknologien kan snu kraftig om på de negative regnestykkene – og at WCS møter stor og stigende interesse fra potensielle investorer og mulige samarbeidspartnere i både inn- og utland.

– Det gir ytterligere drahjelp at Enova går inn med et stort beløp. Generelt er det vanskelig å få private investorer til å ta hele risikoen ved ny og banebrytende teknologi, særlig i den kapitalmessige tungvektsklassen. Dette er forøvrig ikke noe særnorsk fenomen, en viss statlig støtte til store og nyskapende prosjekter er gjennomgående også i EU og USA, sier han.

Eget prosjektselskap

Bjørstad forteller at det er opprettet et eget prosjektselskap som skal bygge demonstratoren, og at det er dette selskapet som er direkte mottaker av Enova-støtten.

– Dette er en vanlig modell for slike prosjekter, og åpner for at involverte aktører og interessenter kan ivareta ulike roller i prosjektet – kapital, kapasitet eller kompetanse, avhengig av hva de har best forutsetninger for å bidra med, forklarer han.

I dette tilfellet er WCS teknologileverandør, og bidrar med konsept og kompetanse i prosjekteringsarbeidet. Offshoreservice-selskapet Aibel – 50 prosent Ferd-eid – har vært en sentral partner i arbeidet med å designe og beregne stålkonstruksjonene helt siden arbeidet med Windcatcher-teknologien begynte.

Tysk energigigant med på laget

– Og i januar valgte den børsnoterte tyske energigiganten EnBW Energie Baden-Württemberg AG å la sitt nyetablerte norske datterselskap gå inn som partner i prosjektselskapet. EnBW arbeider med en rekke former for energiproduksjon, og er en pioner innenfor havvind, med flere store offshore turbinparker å vise til, sier Bjørstad. Han ser det som svært positivt at dette selskapet engasjerer seg i prosjektet både finansielt og som leverandør av kompetanse – og dermed tilfører både faglig tyngde og gjennomføringskraft.

Nylig ble det også inngått avtale med en av verdens ledende produsenter av vindturbiner (OEM) om utvikling av de mange små turbinene som skal plasseres i Windcatcherens «seil».

– Så det begynner å bli en bra liste over bidragsytere i prosjektet –– det er åpenbart mange tunge aktører som ser et stort potensial i Windcatcher-teknologien. Og det er betryggende, sier Erik Bjørstad, som minner om at det ligger mye ansvar på WCS og de øvrige interessentene. Enova-støtten er betinget av at demonstratoren blir ferdigstilt innen gitte tidsrammer, og det er fortsatt mye utviklingsarbeid som gjenstår.

Team i sentral rolle

– Teamet hos WCS har en sentral rolle også videre i prosessen. Og jeg opplever at de møter oppgavene som ligger foran dem med ydmykhet. De ti medarbeiderne ved hovedkontoret på Lysaker vet at det blir krevende – selv om jeg er svært imponert over hva WCS har klart å utvikle siden de tre gründerne Ole Heggheim, Asbjørn Nes og Arthur Kordt startet arbeidet med Windcatcher-konseptet i 2017, sier Erik Bjørstad.

Selskapet har vært ledet av en av Ole Heggheim siden oppstart. Nå har han et team bak seg med bred industrikompetanse, og flere skal de bli.

– Jeg må si at jeg er imponert over hva Windcatching-teamet har fått til i løpet av relativt kort tid. Vi har fått på plass samarbeid med noen av verdens ledende teknologimiljøer i teknologiutviklingen, og har bygget et veldig godt grunnlag over flere år før vi nå går inn i en ny fase der vi både skal vise teknologien i levende live og vokse som selskap, kommenterer CEO Ole Heggheim.

Kommersiell målestokk

Når historiens første Windcatcher i stor størrelse står ferdig, etter planen i 2028, vil den være utstyrt med 40 vindturbiner, hver på én megawatt, og med en årlig energiproduksjon estimert til 99 gigawattimer.

– Dette er tilstrekkelig til at demonstratoren blir en kraftprodusent i kommersiell målestokk, med mulighet til fornuftig økonomi. Konseptet blir satt på prøve i praksis, og kan bevise skalafordelene, sier Bjørstad.

Demonstratoren skal plasseres i Nordsjøen, utenfor Øygarden nordvest for Bergen. Produsert kraft skal gå via undersjøisk kabel til nye Øygarden transformatorstasjon, i et område der det blant annet går mye kraft ut til norsk sokkel fra anlegget på Kollsnes.

Daniel Engelhart-Willoch, Vice President Industry & Government Affairs, har ansvaret for utvikling av konsesjonen for demonstrator-prosjektet.

– Det er banebrytende arbeid å utvikle et flytende vindkraftprosjekt i Norge basert på norsk teknologi. Når man i tillegg får jobbe med å fremme en teknologi som kan revolusjonere et industrisegment, er det klart det er stor motivasjon for å lykkes, sier han.

---

Revolusjonerer flytende havvind

Noen ganger er det nødvendig å tenke helt nytt. Som når det blir for komplisert og kostbart med gigantiske konvensjonelle vindturbiner som skal flyte på dypt vann. Da kan løsningen være et hundretalls små og enkle turbiner i et «seil» av stål.

Havvind har potensial for å forsyne verden med en stor andel av den fornybare energien som er nødvendig for å oppfylle EUs, Norges og en rekke andre lands mål om å fase ut energi fra kull, olje og gass. Men 80 prosent av verdens havvindressurser finnes i områder med dybder som gjør bunnfaste installasjoner uaktuelt – samtidig som flytende havvind med eksisterende teknologi vil bli svært kostnadskrevende og vanskelig å finansiere.

Ny bruk av velprøvd teknologi

– Det er her Wind Catching Systems (WCS) kommer inn med et konsept som bryter totalt med konvensjonell teknologi – men som samtidig er basert på utstrakt bruk av enkle og velprøvde løsninger satt sammen på nye måter, sier Erik Bjørstad, direktør for Ferd Impact Investing.

Det mest iøyenfallende ved Windcatcher-teknologien er at de skyhøye konvensjonelle enkeltstående vindturbinene er erstattet av et stort antall ganske små turbiner montert i en stålkonstruksjon som ligner et slags seil. Den kommersielle demonstratoren som nå skal bygges får 40 enkeltturbiner, og i en fullskalaversjon kan man se for seg enda større konfigurasjoner basert på samme konsept. Dette «seilet» monteres på et halvt nedsenkbart skrog, forankret i havbunnen med velprøvd offshoreteknologi, noe samarbeidspartner Aibel har lang erfaring med.

Enklere vedlikehold

Det har vist seg å være både dyrt og utfordrende å utføre vedlikehold på konvensjonelle flytende turbiner – kanskje 250 meter høye konstruksjoner som rører seg i bølgene. Jobben må gjerne utføres fra spesialskip som kan løfte ned turbinblader som kan være mer enn 200 meter lange. I praksis har man derfor valgt å taue turbiner inn til land når det trengs mer omfattende service. En kostbar operasjon, som også innebærer betydelig nedetid og dermed tapte inntekter.

– For Windcatcheren er vedlikeholdet langt enklere. Den er utstyrt med en innebygget heis som kan ta turbiner som trenger service ned til skroget. Dermed kan mye service og vedlikehold gjøres om bord, mens driften av de øvrige turbinene går sin gang. Og hvis turbiner eller annet utstyr må på land, kan alt fraktes med et vanlig supply-fartøy, sier Bjørstad.

Mer effektive

Et annet viktig moment er at plassering av flere rotorer i et seil muliggjør større sveipet areal per enhet enn en konvensjonell turbin av sammenlignbare dimensjoner. En Windcatcher trenger derfor vesentlig mindre areal for å oppnå samme kraftproduksjon som løsninger basert på enkeltstående turbiner.

– Havet er riktignok stort. Men det er mange andre interesser som også skal ha plass, så mindre arealbruk kan mange steder være viktig. Og Windcatcherne kan bygges og drives med langt lavere ressursbruk. Det er også et viktig moment i en miljøsammenheng, avslutter Erik Bjørstad