Årsmøtet for World Economic Forum ble avholdt i slutten av mai, for første gang siden januar 2020. Bakteppet kjenner vi alle, det var dystert. Det er landkrig i Europa, verdensordenen er truet, hungersnød er for mange nær forestående, antall fattige øker igjen, energiprisene er på rekordnivå, og vi ligger ikke an til å nå klimamålene. Norge har vel aldri vært mer privilegert enn vi er akkurat nå. Spørsmålet er hvilket ansvar det gir oss.
Jeg ignorerer her beslutningene i revidert statsbudsjett om å kutte i bistand, og å kutte i forskning på fornybare løsninger, og ser dette som en inkurie som vil bli parkert i en grøft og pløyd ned, for så å bli reparert i det neste statsbudsjettet. Dette er uansett ikke noe det var aktuelt å snakke om som norsk i Davos.
Nå hadde jeg egentlig skrevet denne lederen nesten ferdig, om Norges ansvar og sånt, men tror du ikke Ulf Sverdrup, direktør for NUPI, kommer med en glitrende kronikk i dagens DN, 30. mai. Den gjør det nødvendig å skrive lederen om for ikke å risikere at den fremstår som plagiat. Hans innlegg er meget leseverdig. Denne lederen må derfor bli litt mer selvopplevd, – et slags «Ukraina-øyeblikk» i Davos.
Men før jeg kommer dit, det er flere kriser hvor det forventes at Norge bidrar. Den mest prekære er at for hver prosent økning i matvareprisene faller 10 millioner mennesker tilbake i fattigdom. Ikke for en helg, men for «inntil videre». FNs matvareprogram trenger umiddelbar støtte for å kunne avbøte dette. Den andre krisen er at siden vi på grunn av pandemi og krig har tapt tid med å nå klimamålene, så trengs det milliarder til å finansiere nye løsninger for å nå dem. Og ja, det kan staten eller Oljefondet gjøre direkte, den behøver ikke gå via andre fondsstrukturer som suger kostnader og gebyrer fra kassen.
Og så var det Ukraina, da. En av grunnene til at vi har et spesielt ansvar for en gjenoppbygging og modernisering av landet er at det i statsbudsjettet for 2022 ligger inne at vi skulle ha inntekter på ca. 300 milliarder fra olje og gass. På grunn av de høye prisene ligger vi nå an til kanskje å få inn 1750 milliarder. Og selv om prisene delvis er drevet av at verden kommer tilbake til normalen etter pandemien (som ikke helt er over), så er det krigen i Ukraina som er hovedårsaken. Men hva har det med Davos og meg å gjøre?
Jo, siste dag, og det siste møtet jeg var invitert til, het Special Public-Private Dialogue: CEOs for Ukraine. Jeg møtte opp, glad og uforberedt, og tenkte at jeg fikk sette meg bakerst mot veggen i det ganske lille møterommet. Men nei. En vennlig stemme sa: «Mr. Andresen, we have a seat for you.” Hm. Joda, det stemte, det. Og stolene var stilt mot hverandre … Og jeg satt på den ene første raden. Midt imot satt Yulia Svyrydenko, Ukrainas visestatsminister og økonomiminister, til høyre for henne, Vitalij Klitsjko, borgermester i Kyiv, og på den andre siden, Ursula von der Leyen, president for EU-kommisjonen, og Børge Brende, president for World Economic Forum. Ved siden av meg satt Vladimir Klitsjko, bror av Vitalij og også ex tungvektsbokser, nå «gentle giant», som takket meg for at Elopak hadde vært så lenge i Ukraina. Deretter Johannes Hahn, EUs budsjettkommisær, tydelig utskremt av von der Leyen, for han hadde et ansiktsuttrykk som sa: «Dette blir dyrt og kan komme helt ut av kontroll!» For ja, dette dreide seg naturligvis nettopp om hvordan vi skulle gjenoppbygge og modernisere det fremtidige Ukraina.
Og tror du ikke mikrofonen ble sendt rundt! Von der Leyen begynte, naturligvis, flere fulgte, og løfter om milliarder fløy gjennom luften. Og så plutselig: «Mr. Andresen.» Jada. Jeg hadde ikke planlagt å love bort noen milliarder, så jeg begynte med å fortelle om Elopaks virksomhet og om min bekymring for de ansatte. Men jeg forsto jo at dette ikke var årsaken til at jeg var invitert. Jeg hadde derfor egentlig bare to budskap til denne lille gruppen: Det ene var at vi som eiere av Elopak må se på mulighetene for å bidra til å gjenoppbygge opp både lokale leverandører og kunder, ja kanskje hele verdikjeder for flytende matvarer i Ukraina. Det andre er at Norge har tjent enorme summer på krigen, og at selv om det finnes andre kriser der vi også må bidra, så har Norge et spesielt ansvar for å bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina.
Da jeg satte meg ned så Ursula von der Leyen meg i øynene, smilte og nikket.
Så nå må vi bare sørge for at det er et selvstendig Ukraina å bygge opp igjen.
