Et spørsmål jeg får oftere enn andre er: Hvorfor bryr du deg så mye om rusfeltet? Javel, jeg vet at jeg har skrevet om «saken» før, men jeg har åpenbart ikke begrunnet det godt nok. Begrunnelsen kan også bidra til å gi en forklaring for hvorfor vi av og til forsøker å ta ansvar vi ikke har.
Svaret er egentlig ganske enkelt. Men før jeg gir det, så kan det være greit å minne dere om hvorfor Ferd og jeg sammen har bidratt på rusfeltet. Selve listen over engasjementet har jeg skrevet om her tidligere. Men årsaken til at Ferd av og til ender opp med å gjøre noe som er veldig overraskende for de rundt oss, og av og til for oss selv også, er en kombinasjon av tre ting: Tilfeldigheter, verdier, og våre ressursers addisjonelle bidrag.
Livet er fullt av tilfeldigheter. De oppstår kontinuerlig rundt oss. Vi kan påvirke sannsynligheten av å bli utsatt for dem ved at vi er med på noe, lytter til noen, deltar i et arrangement, men akkurat hva som kommer flytende på en fjøl har vi ingen kontroll over. For vi er ikke alltid villig til å innrømme hvordan noe kom til, vi vil jo heller fremstå som flinke til å analysere, planlegge, og gå i gang med noe basert på full egen kontroll og overlegg. Men hvis man går tilbake og ser på fakta, så er det svært lite som var opplagt og planlagt.
Møtet med Lise, som selv var i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering), og som med ER-Bedrift ville gi folk med ruserfaring mulighet til å starte en bedrift eller organisasjon basert på akkurat den erfaringen, kom til fordi hennes søster Wenche var informasjonsansvarlig i Ungt Entreprenørskap, som vi allerede var engasjert i. Jeg tente på ideen, som ble den første Ferd bidro til. En annen som tente var Arild Knutsen – som med denne støtten startet Foreningen for human narkotikapolitikk, og med det ble en slags far til Solberg-regjeringens forslag til rusreform. Medarbeiderne, sosial entreprenør som ansetter mennesker med rushistorie til å hente pant, flytte og vaske, ble startet av Chris, som jeg fulgte på Twitter da han var student i Trondheim, og som det var enkelt å støtte da han startet opp i Oslo. Fotballstiftelsen som engasjerer folk med meget nær ruserfaring og i dag teller 27 lag, ble til ved at Morten tok tak i meg ved en kaffemaskin hos TV2. Og sånn er det hver gang. Det er én person som tar initiativet og gjør noe med den tilfeldigheten som har oppstått. Jeg, på min side, er heldig som ser tilfeldigheten som en mulighet for Ferd og kan gjøre noe med den. Omfavn tilfeldighetene.
Verdier som gjør at vi velger å engasjere oss, er jo noen litt merkelige ting. Hvor kommer disse verdiene egentlig fra? Noen kommer fra våre omgivelser mens vi er unge, hvis vi er heldige. Andre har vi snublet over. Derfor kan jeg egentlig ikke svare godt på spørsmålet, all den tid svaret blir til fordi spørsmålet biter seg selv i halen; verdier blir til fordi tilfeldighetene skaper et møte mellom menneskelig nysgjerrighet og et håp om noe bedre, som får oss til å tro at ved å gjøre noe vi ikke har gjort før, så kan vi endre fremtiden.
Fundamentalt er vi også latterlig tilfeldig født i et demokrati, og tror derfor ofte at verdier som rettferdighet, likhet, og frihet også er best for alle andre i alle tider og situasjoner. Det er åpenbart ikke alle som ser det slik, noe vi har fått erfare i Irak, Libya, og Afghanistan. Misforstå meg rett, jeg mener disse verdiene er fundamentale, men dessverre er av og til de menneskelige lidelsene ved å fremme dem for andre kulturer høyere enn vi hadde trodd. Men hvis vi velger å promotere dem internasjonalt, så burde vi jo i det minste stå ved dem her i Norge.
Og her har vi ikke vært så flinke når en interesseorganisasjon kalte seg NNPF – Norsk Narkotikapolitiforening, faktisk ikke representerer politiet, men over lang tid fremsto som om de gjorde det. Eller når politiet av Riksadvokaten måtte bli påminnet at de aldri hadde hatt adgang til å beordre ungdom til å trekke ned buksen og bli befølt for personlig dose av stoff. Jeg synes slikt er ganske ukult, urettferdig, og faktisk brudd på ganske fundamentale menneskerettigheter. Så da blir jeg litt gretten og tenker at dette må jeg ta til motmæle mot. Verdier i arbeid.
Og da til sist, våre ressursers addisjonelle bidrag, jo de gjør seg gjeldende som ekstra effektfulle fordi de er blant de få som faktisk melder seg på. Enten det er for Eikaklinikken som gir folk med rushistorie legehjelp de ikke får andre steder, eller finansiering av en rusmiddelanalyse-tjeneste så folk ikke skal få i seg noe de ikke vet hva er. Eller min stemme hvor den nå måtte bli hørt. Ressurser på rett sted.
Så det enkle svaret om hvorfor jeg bryr meg på rusfeltet er fordi det er viktig, fordi jeg vil, og fordi jeg kan. Det burde holde.
God sommer!
Johan
