Selvsagt er jeg rik. Det kan visst være et problem, et demokratisk et. Og privilegert, på så mange måter. Et av de mange privilegiene jeg har er muligheten til å møte mennesker som gjør inntrykk på meg:
Lise har vært i LAR (Legemiddel Assistert Rusbehandling) i 30 år. Tilbake i 2007 hadde hun en sprø ide om at folk som hadde vært på kjøret hadde så mye handlekraft at de kunne bli entreprenører. Den ideen tente jeg på, og det gjorde Arild Knutsen også – som med denne støtten startet Foreningen for human narkotikapolitikk. Som til slutt ble den stemmen som overbeviste helseminister Bent Høie om at Rusreformen var både riktig og viktig.
En ung mann, jeg kaller ham Trygve her, med et enormt potensial og et stort ønske om å prestere og levere, med en far som jeg var veldig glad i. Jeg forrettet i farens sivile bisettelse. Med en mor med et stort hjerte og enorm tålmodighet for en datter som kom veldig skjevt ut, og fortsatt er svært sårbar, men som også er meg nær. Den historien er ikke over. Ikke i nærheten av å være over.
Yvonne, som arbeider i Medarbeiderne, som før var godt utpå, men som forrige gang jeg så henne kjørte bilen som hentet pant og tomgods hjemme hos oss. Jeg hadde glemt å sette det frem, så jeg måtte med en rolig bakrus ut i morgenkåpen og lukke opp. Ironien var ikke tapt på noen av oss.
Arvid, som i skolen trengte noe annet enn kjeft, men som fikk mye av det fordi han hadde maur i buksa. Han ble i voksen alder fotballspiller på et gatelag. Som ble norgesmester tre år på rad. Og nå er han forfatter. Han sendte meg manuskriptet til boken sin i forrige uke.
Monica, som hadde en bror som het Kai. Som begge var på kjøret og etter hvert i LAR. Jeg traff dem begge først på en benk i Stavanger. To dager senere døde han. En uke før pandemien brøt løs møtte jeg tilfeldigvis en glad og frisk Monica på gaten. Vi ga hverandre en god klem. Jeg følger med glede hennes liv på sosiale medier nå. Kai er med oss. Små ting blir store hvis man ser nøye etter.
Knut, en far, og selv politi, som mistet en sønn fordi politiet mente at sønnens frivillige innrømmelse av noen ganger med hasjbruk, var nok til å ta fra ham førerkortet. Identiteten til gutten var knyttet til det å kunne kjøre bil til sin nye jobb. Den frihetsberøvelsen ble for mye for ham, og han tok sitt eget liv.
Anette, hvis far kom til meg og sa at hadde hun ikke fått akkurat den muligheten til å arbeide for Gatelaget i Fredrikstad, så hadde hun vært død nå. Anette tok et valg, og etter det, tok hun en utdannelse, og ble en støtte for andre.
Synne, Ina, Aina og Hilde Irene, som alle trodde på Sverre Eika og nå har realisert Eika-klinikken. «Once more unto the breach, dear friends, once more». Noen av oss kommer sent til kampen, men ikke uten tro på at den kan endre en annens fremtid.
Og Hans Gudmund, som for meg i akkurat denne lederen i 19 år har fikset min haltende grammatikk og snublende formuleringer, som mistet en av sine sønner til en overdose. Når du bryr deg, blir vi er alle nærstående.
Ferd og jeg kan ikke bidra til å redde alle, men vi bidrar til at noen redder seg selv. Og noen kan redde andre. Og mange andre kan bli bevis for at noen metoder fungerer bedre enn dem vi har brukt til nå. Og slik gir vi mange muligheten til å velge en annen fremtid for seg selv og sine. Empatien er ikke død. Muligheten for å endre systemet fra straff til hjelp er fortsatt der, – fordi vi er mennesker.
Ja, jeg er rik. Rik også på møter med mennesker, som betyr noe. Det at Ferd og jeg kan gjøre en forskjell for noen, gjør oss alle enda rikere. Også økonomisk. Nåverdien av å gi noen ny og tilpasset mulighet som gjør dem i stand til å velge en skole og en vei til arbeid, har for samfunnet en nåverdi på 12 millioner. Da er ikke sparte kostnader for helse og justis regnet med. 23 ganger innsatsen har verdt nevnt som gevinst ved å gi noen i rusfeltet en mulighet til å velge seg en vei ut.
De offentlige tilbudene er ikke gode nok på rusfeltet. Ikke slik de er organisert i dag. De er laget for en krig mot narkotika, med straff, et moralsk korstog – ikke for hjelp bygget på en empatisk innsikt i hva som gjør at folk ruser seg, og hva som trengs for å gi dem muligheter for å komme seg ut og videre.
Her har jeg dratt til side en flik av teppet, som viser noen av mine møter med mennesker i rusfeltet. Det finnes mange flere folk der ute. Altfor mange. Og det finnes også mange andre felt. På altfor mange av disse er det stor motstand mot å ta i bruk løsninger som virker bedre enn dagens. Det er dette som er problemet. Det at noen av oss bruker noe av vår formue på å bidra til å gjøre noe med det – det er ikke problemet.
