Åpenhetsloven, eller «Lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold», trer i kraft 1. juli 2022. Det er en lov med meget gode intensjoner. Den skal
- fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i forbindelse med produksjon av varer og levering av tjenester.
- sikre allmennheten informasjon om hvordan virksomheter håndterer dette ansvaret.
Loven må vi naturligvis etterleve. Men den medfører noen utfordringer. Den mest åpenbare er ikke den alvorligste: Norske bedrifter som er store i Norge men små internasjonalt, kan miste sin leverandør hvis større konkurrenter, eller kunder som kopierer, får navnet på produsenten rett i fanget. Da kan de resolutt ta produksjonskvoten. Det skjer i dag, men den nye loven vil gjøre dette langt mer utbredt. Det må vi leve med.
«Den virkelig store utfordringen for norske bedrifter oppstår fordi Norge er lite land med store internasjonale ambisjoner.»
Den virkelig store utfordringen for norske bedrifter oppstår fordi Norge er lite land med store internasjonale ambisjoner – økonomiske og politiske, som eksportnasjon, fredsmegler, vaksinestøtter, som medlem av Sikkerhetsrådet. Norske regjeringer er derfor ivrige etter å holde seg på god fot med andre stater. Flokene oppstår når en stat eller tilknyttede organisasjoner tilrettelegger for menneskerettighetsbrudd, for eksempel tvangsarbeid, hos produsentene i landet sitt. Naturligvis skal leverandørene våre holdes ansvarlig, uansett om regelbruddene skjer for å få lavere produksjonskostnader eller for å holde seg på godfot med egne myndigheter. Men i rapporteringen fra norske bedrifter, og i en eventuell rettslig prøving av mulkter eller gebyrer, så vil aktuelle staters rolle bli svært tydelig. Denne offentliggjøringen av arbeids- og produksjonsforholdene kan bli oppfattet som en direkte eller indirekte offentlig kritikk av disse statene. Kanskje de samme statene Norge ikke ønsker å komme på kant med.
Norge kan velge å la kritikken komme frem, uansett konsekvenser. En klok person som kjenner problemkomplekset, sa til meg; «Vi har jo råd til det». En slik offentlig de facto godkjennelsen av denne mulige kritikken vil gi norske bedrifter ryggdekning for å utfordre lokale leverandører der stater tilrettelegger for menneskerettighetsbrudd. Men hvis norske myndigheter later som normbruddene ikke skjer i statlig regi, og samtidig lar Forbrukertilsynet ilegge norske bedrifter bøter for å få sine produkter produsert i land med disse kritikkverdige forholdene, så er det kanskje vi som bedriftseiere som må vurdere hvor våre bedrifter hører hjemme. Forøvrig vil det være en stor fordel om det også er tilsvarende lover i andre land, det vil heve terskelen for unilaterale sanksjoner mot norske bedrifter, og ikke minst mot den norske stat.
En annen mulig utfordring er at aktsomhetsvurderingene som åpenhetsloven forutsetter, ikke alltid kan gjøres ved å innhente opplysninger fra produsenten selv eller ved en fabrikkinspeksjon, men krever intervjuer av ansatte utenfor produksjonsstedet. Det gjenstår å se om det er behovene hos Barne- og familiedepartementet som lovforvalter eller hensynet til sikkerheten for de som utfører intervjuene som skal være førende. Det enkle svaret er vel at hvis etterlevelse av loven innebærer risiko for mennesker, så lar vi våre produkter bli produsert i feil land. Dessverre vet vi ikke nødvendigvis dette før vi faktisk har forsøkt å gjøre undersøkelsene.
Men det er jo ikke vi i Norge som har de største problemene. Jeg håper derfor at åpenhetsloven ikke bare gir omdømmevasking og et rapporteringsregime til glede for advokater og medier, men reelt bedre livs- og arbeidsforhold for arbeiderne. Minst 40 millioner mennesker er utsatt for tvangsarbeid, også kalt moderne slaveri. Langt flere har elendige arbeidsforhold, som loven også retter seg mot. Men dyptgripende og varig endring her krever nok mer enn norske lover.
Jeg sa for ett år siden til Norges Bank at jeg ikke er tilgjengelig for oppnevning til leder for Etikkrådet for en tredje periode fra juni 2023, en posisjon som gjør det vanskelig å unngå å de facto kritisere stater. Første frist for norske bedrifter til å etterleve åpenhetsloven er rapportering i juni 2023. God timing der, altså.
For din egen del kan du jo sjekke produksjonssted på julepresangene, og så spørre deg selv om du egentlig kunne betalt en god del mer for å få dem produsert i et land som respekterer ILOs kjernekonvensjoner og arbeidernes rett til en lønn å leve av.
God jul, da!
