Hvis du står på listen, er det ganske sikkert at du ikke blir sendt til fronten. Da er du enten kvinne, over 60 år, eller du innehar en kritisk stilling i en bedrift hvis drift er viktig å opprettholde i krise eller krig. Hvis du ikke er på listen, kan det stå noen i uniform og vente på deg når du kommer hjem, og du blir umiddelbart bedt om å pakke med deg det du kan trenge for så å bli sendt til en militær avdeling. Ønsket om å komme på listen er derfor stort, og det å være leder og bestemme hvem som egentlig er kritisk nødvendig er mildt sagt krevende. Dette skjer i Elopak Ukraina, og i tusenvis av andre bedrifter i landet, nå.
Jeg er usikker på om vi eller andre bedrifter i Norge har en slik liste liggende klar. Og selv om mange av våre bedrifter har gode beredskapsplaner, så er de rettet mot å holde driften i gang, ikke mot å avgi ressurser eller bidra med innsats til totalforsvaret, som faktisk har fått sitt eget år i år.
Det sies mye viktig fra Forsvaret og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) om sivilsamfunnets rolle i totalforsvaret. Men det kan sies mer om betydningen av et proaktivt næringsliv. Og det kan gjøres langt mer, slik Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) nylig har påpekt, når det gjelder drivstoff, logistikk og matvarer. I dag.
Så vi satt noen rundt et bord og snakket om Forsvaret. Og Norge. Og hva vi hadde lært av Ukraina. Vi snakket ikke kun om beredskap, men om hva som forventes av oss i Norge når kriser og kriger varer, ikke i uker, men år. Jeg spurte: Men hva kan vi i næringslivet gjøre? Vi har jo eksemplet med Nortraship. Kunne vi tatt initiativet til «et Nortraship på land»? Ressursalliansen, som vi kaller vår lille pilot, var født.
Det første jeg alltid lurer på når vi skal gjøre noe vi ikke har gjort før, er: Har noen andre gjort dette? Jo, Finland. De har lært av historien og har siden 1963 hatt NESA – National Emergency Supply Agency. De har 110 ansatte, 1 500 tilknyttede bedrifter, og er en del av et vel gjennomtenkt nett av offentlige, organisatoriske, og private systemer med samme formål – å sikre Finland og dets innbyggere.
Vi er tre familieeide systemer i Ressursalliansen, Aars, IKM Gruppen og Ferd, samt stiftelseseide Thon Gruppen, som har fått laget en database over de potensielt viktige ressursene for totalforsvaret som finnes i noen av våre bedrifter. Denne databasen kan gi svar på hvor ressursene finnes, gitt type krise som har oppstått. Selv om listen allerede inneholder rundt femten bedrifter, er landsdekkende og representerer mange bransjer, så er den bare et pilotforsøk. Likevel har den vakt betydelig interesse hos myndighetene, spesielt i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). Og Ressursalliansen har nå fått flere eiere og deres bedrifter som deltagere.
Vi har snakket med mange instanser, politiske, embetsverk, og i Forsvaret, og har møtt positivitet. Vi har dog fått beskjed fra politisk hold om at noe slikt som det Ressursalliansen er eller ville kunne bli, bør inngå i en allerede eksisterende struktur. Det er bare det at eksisterende strukturer mangler et motstykke til Næringslivets sikkerhetsråd (NSR), som på sin side har viktige forebyggende oppgaver innenfor IT- og cyber-sikkerhet.
I strukturene ellers kryr det av råd, men det mangler noen med mandat til å gi avtalebasert forutsigbarhet for hvordan næringslivet skal forberede seg før en krig eller krise. Seks av ti bedrifter på Østlandet sier i en NHO-undersøkelse at de gjerne vil bidra, så hva venter vi egentlig på?
Imens er navnene på ikke-kritisk personell i Elopak Ukraina blitt færre. Mange søker seg over til den svært innovative forsvarsindustrien i landet, færre blir utkommandert til fronten. Og mange av Elopaks ansatte er allerede kalt inn. Og, ja, flere er blitt alvorlig såret. Fire har falt. Og vi har ingen mennesker å miste.
I Norge har vi ingen tid å miste. Men Ukraina har kjøpt oss tid. Den tiden er dyrekjøpt. Vi burde altså ha det travelt. Så hva har vi tenkt å gjøre med den tiden vi har fått, – vår tid?
