Johan H. Andresen

Overskriften var motto til Befalsskolen for Infanteriet, i hvert fall da jeg gikk der i 1980–81. Ingen av oss ønsket at vi noen gang skulle bli nødt til å gi denne kommandoen, spesielt ikke i krigstid. Likevel var vi alle beredt til å gi den hvis det ble nødvendig. I vårt land ble det ikke det, men flere i mitt kull bidro under andre breddegrader.

Det siste året har presidenter, ledere og politikere i mange land sendt ut meldinger for å teste hvor ledere i ulike deler av samfunnet står og hvem de vil følge. Tilbakemeldingen er, så vidt jeg kan se, at de fleste av oss står støtt; vi står for demokratiske verdier og ledes også av disse, også når det ikke er valgår.

I urolige tider må vi som har store ressurser, vise at vi ikke har agendaer som går på tvers av de demokratiske verdiene. Autoritære og lettvinte krefter søker gjerne vår støtte, dét finnes det dessverre altfor mange historiske eksempler på. Vi må aldri følge dem. Aldri.

Isteden må vi både opprettholde vår gjerning, som er å skape verdier på en ansvarlig måte. For oss som er privilegerte, må vi også se utover det, mot de svakeste blant oss. Og akkurat derfor er det én sak som opptar meg spesielt nå: Rusreformen.

Regjeringen har oppnevnt et ekspertutvalg som i korthet konkluderer med at ansvaret for ulovlig bruk av narkotika bør overføres fra justis til helse – eller fra straff til empati, som jeg liker å kalle det.

I sommer var jeg seks timer i Oslo fengsel og snakket lenge med både innsatte og ansatte. De yngste der satt nesten alle inne for et narkotikarelatert forhold. Heldigvis har fengselsvesenet klokskap til å holde dem i en egen avdeling, slik at de får oppfølging både som brukere og selgere. Man kan likevel lure på hvor mange som hadde gått videre til salg hvis de aldri hadde fått den første boten for bruk.

For vi vet at å bli behandlet som kriminell som ung, forhøyer risikoen for fremtidig kriminalitet. Vi vet også at da Portugal gjorde det Rusreformutvalget nå foreslår – å avkriminalisere de minst alvorlige narkotikalovbruddene – hadde det en positiv effekt ikke bare på rusproblemer og rusrelatert skade, men også på antallet innsatte.

I Norge er vi normalt tilhengere av kunnskapsbaserte løsninger. Rusreformen burde da i utgangspunktet gå lett igjennom Stortinget. Likevel er det slik at hvis man har forfektet et syn lenge, kan det smerte å måtte innta det motsatte syn, uansett hvor godt grunnlaget for å gjøre det er. Det er tross alt lett å være pragmatisk når man liker konklusjonene i forskning og studier, men mye vanskeligere når man misliker dem. Dette opplever jeg til stadighet selv, både i yrkeslivet og privat, så jeg kan sympatisere med dere som strever med å innta et nytt standpunkt i denne saken.

Mens Høyre, Venstre, KrF, SV, MDG og Rødt trolig vil stemme for det endelige lovforslaget, tyder mye på at Frp og SP vil holde fast ved bruk av straff. Rusreformen kommer i så fall til å avhenge av AP. Jeg får plutselig et dypt savn for Thorvald Stoltenberg her jeg skriver, og håper APs ledelse fortsatt husker ham og hva han stod for. Skulle de ikke gjøre det, håper jeg at de i det minste lar sine stortingsrepresentanter stemme etter egen overbevisning.

For i motsetning til mange reformer som er rettet mot å oppnå ny effektivitet, et nytt ideal eller en systemendring, er Rusreformen i bunn og grunn en menneskelig reform. Selv om den vil kunne ha flere positive effekter, og trolig kan regnes hjem på disse, er den først og fremst ment å gi mennesker en ny sjanse og hjelp til å komme seg videre i livet – uten hull i CV-en eller en plett på rullebladet.

Det kommer en boards-kampanje på nyåret som Ferd har bidratt betydelig til. Den er godt innenfor vår visjon om å skape varige verdier og sette tydelige spor. Hvis du ikke blir grepet av den, bør du ta pulsen din og sjekke at du lever. Men uansett – så håper jeg at du følger oss!

Jeg ønsker deg og dine en fredelig jul og et godt og friskt nytt år!

Sign_Andresen