Ansvar stopper likevel ikke ved loven. Nå går forventningene fra samfunnet lenger, noe både OECDs og FNs veiledende prinsipper gir uttrykk for. Vi må være ansvarlige, altså ta et aktivt og reelt ansvar utover det som loven sier. Dette er ikke noe nytt for lokalt viktige bedrifter, hjørnestensbedrifter, stort sett familiebedrifter. Slikt ansvar har de alltid tatt som en naturlig del av sitt virke, i århundrer. En slik adferd har vært avgjørende for at de har lokale kunder, og ikke minst for at det finnes folk i nærheten som vil jobbe hos dem. Et slikt ansvar kan i gode tider innebære å bidra til foreninger, klubber og svakere stilte, kjøpe fra lokale leverandører, og å investere lokalt. I dårlige tider kan det være å forsøke unngå å permittere eller si opp folk selv om det ikke er oppdrag til dem, gi lokale leverandører bedre forutsigbarhet, og å fortsette å gi lærlingeplasser. Dette er nivået som det av og til refereres til ved å si at bedrifter hensyntar «stakeholders».
Men selv et slikt ansvarstagende er trolig ikke nok. Neste steg ut på aksen er at bedriften opptrer eksemplarisk. Her tar man aktivt ansvar som man ikke har, men som er innenfor ens komfortsone, gjerne sterkt knyttet til ens egen verdikjede, litt slik Unilever gjør når selskapet bruker ressurser på å redusere bruken av vann, unngå utslipp og forurensing, og som et aktuelt eksempel, skaffe innbyggere i Dehli vann. For hvor mye sjampo kan man selge hvis folk ikke har vann? Dette vil gjøre Unilever til en foregangsbedrift innen sin bransje, en bedrift som konstruktivt utfordrer både aksjonærer og ansatte med hensyn til hvordan man bruker bedriftens ressurser best mulig. Møller Medvind er en annen slik bedrift, der gir de folk som har utfordringer med å finne en jobb muligheten til å gjøre klar bruktbiler for salg.
Hvis man vil helt ut på aksen, så kan man både som bedrift og individ velge å ta ansvar til de grader at kan man kalles revolusjonær. Her eksperimenterer man, prøver ut nye forretningsmodeller, og ser etter muligheter til å gjøre en stor forskjell.
Jeg har for noen år siden laget en modell basert på gradene av ansvar tatt – compliant, ansvarlig, eksemplarisk og revolusjonær på den ene aksen, og forventet avkastning på den andre. Teorien min var at hvis en eier, i dette tilfelle Ferd, eksperimenterte med eksemplariske og revolusjonære grader av ansvar, så ville det kunne dra med seg alle bedriftene Ferd eier i riktig retning. Og, gjort på en god måte, ville det ikke gi en lavere finansiell avkastning. Snarere tvert imot ville vi få en kombinasjon av høy positiv samfunnseffekt og god finansiell avkastning. Og ja, jeg ser klare tegn på at grep som reparasjon av telt i Helsport, å bli helt karbonnøytrale som i Elopak, skalere opp sosiale entreprenører, starte et mikrofinansfond og andre «impact investeringer», har bidratt til akkurat det. Blant annet har vi som en del av dette også trukket til oss folk som drar alle andre i en mer ansvarlig retning. Jeg har forresten tatt copyright på selve modellen, i fall du lurer.
Likevel, den er i utgangspunktet en godværsmodell. Den baserer seg på at bærekraftig vekst er mulig, at det ikke må gjøres valg mellom avkastning og ansvarlighet, og naturligvis at det ikke kommer et virus som gjør at myndigheter legger begrensinger på vår handlefrihet til å skape verdier.
Jeg er nå tilbake der at jeg fortsatt ikke vet akkurat hvor langt vårt ansvar går, men jeg tror at de siste tre måneder viser at vi kanskje har bedre forutsetninger enn andre for å utøve ansvar. Vi har i hvert fall fått testet om vi igjen kan og vil stille opp for alt fra bedrifter som sliter til masaiene og dyrene i Masai Mara, for folk i fotballens gatelag, og for gateavisselgerne i Rogaland. Men dette var forsvarsgrep, og det var i går.
I morgen vil vi måtte gå lenger i å ta ansvar, og valgene forbundet med å gjøre det blir vanskeligere enn jeg hadde tenkt meg.
