I begynnelsen av juni vendte en konvoi bestående av 24 norske kjøretøyer og nesten dobbelt så mange sjåfører nesen mot Ukraina og Kyiv. For min del var dette første tur med Ukrainian Freedom Convoys (UFC), og første gang jeg var i Ukraina. Tre dager og mer enn 2200 kilometer senere kjørte vi inn mot Kyiv. Det var mørkt, klokken hadde passert 23, og vi holdt jevn fart inn mot sentrum av byen.
Omtrent 40 kilometer før vi var fremme sluttet navigasjonen på Google Maps å fungere. Dette var den første ordentlige påminnelsen på at vi var i et land i krig. Vi hadde blitt advart om dette. Under drone- og missilangrep slutter all navigasjon på telefoner å virke. Heldigvis hadde vi backup, og kom frem på «gamlemåten», med kart og veibeskrivelser. Nok en konvoi fra UFC, den 20. i rekken, var fremme.
KONVOI NR. 20: Kjøretøyene fra UFC på vei mot Ukraina. Foto: UFC/Privat
Biler til fronten
UFC er en av flere norske organisasjoner som hjelper Ukraina, og har spesialisert seg på å spore opp og kjøpe brukte SUVer og pickuper i Norge. Disse males deretter grå-grønne, klargjøres og kjøres til Ukraina, og leveres rett til soldatene ved fronten. UFC støtter soldatene fordi det er de som bærer den tyngste byrden. Grunnen til at vi kjøper biler er at det er dette soldatene ber om. De brukes til å transportere soldater og materiell langs den lange frontlinjen. Noen av bilene bygges om til ambulanser, som frakter sårede fra fronten til sykehus lenger inn i landet. Til nå har UFC levert mer enn 350 biler til ukrainske soldater.
Sterkt møte
Morgenen etter gjorde vi oss klar for det som var målet med turen, overlevering av bilene. Soldatene kom rett fra sine avdelinger ved fronten. Det ble et sterkt møte med noen av disse som holder frontlinjen for det demokratiske Europa. Mottakerne kom én etter én. De første blikkene var for å lokalisere «sin» bil. Smilene ble brede da de så at bilen faktisk var der.
Disse relativt små bidragene fra Norge har en enorm verdi for dem som mottar dem. Selve bilen er selvfølgelig det viktigste. Bilene fra UFC redder liv. Men nesten like viktig er det å bry seg. Vise de ukrainske soldatene at de ikke står alene. De kjører stolt videre med bilene, som er tydelig merket med både norske og ukrainske flagg.
EN GAMMEL MIG-19 FARMER: Skulle gjerne hørt historien bak denne gate keeperen. Foto: UFC/Privat
Følelsesladet møte
Senere på dagen møtte vi frontsoldaten Vladislav, eller «Vlad» blant venner. Dette ble et møte som gjorde et dypt inntrykk på oss. Vlad hadde tidligere ledet en patrulje på åtte personer som i 67 dager holdt en strategisk viktig posisjon alene. De var fullstendig omringet, og mat, vann og ammunisjon måtte leveres av droner om natten. Patruljen ble angrepet av stridsvogner, pansrede personellkjøretøyer og droner, men ingen klarte å bryte igjennom. Syv av de åtte soldatene kom fra omringningen i live.
Det ble et følelsesladet møte, og Vlad fortalte også om hvordan han opplevde å komme tilbake til kone og venner. For oss ble dette en påminnelse om hvor grusom denne krigen er, og hva frontsoldatene ofrer for landet sitt. Også de som overlever uten fysiske skader, blir merket for livet.
