Alle trengs. Selv milliardærer. Med mindre man ikke ønsker bedrifter som er verdt milliarder. Og det kan det hende at noen på venstresiden faktisk ikke ønsker seg, men det er de ikke helt tydelige på.
For de ønsker seg jo fond-i-fond systemer som Argentum, som investerer i fond som igjen investerer i bedrifter som er verdt eller kan bli verdt milliarder. Og mange av forvalterne av disse og Oljefondets mandater blir jo milliardærer, så helt imot konseptet milliardærer er venstresiden ikke.
Og det er jo litt forbi pussig at nettopp venstresiden ønsket å beholde statens eierskap i Argentum. For meg, som i 2001 sammen med andre i Investorforum bisto i fødselen av Grete Knudsen-fondet, som det først ble kalt, så er dette smått surrealistisk. Formålet med konstruksjonen var å opprette et statlig fond som skulle investere i norske fond, som igjen skulle investere i norske oppstarts- og vekstbedrifter. Noe senere ble formålet utvidet til å investere i internasjonale fond som hadde samme formål, nemlig å investere i Norge.
I dag er Argentum hovedsakelig investert i store internasjonale PE-fond som har juridisk tilhørighet i skatteeffektive domisiler. Og de har hatt god avkastning, og er dermed blitt en utbytte-maskin for staten. I det Norske oppstarts- og fondsmiljøet er derimot denne offentlige satsningen kjent som «the Mother of all mission drifts». Altså en offentlig konstruksjon som starter med gode intensjoner om å bidra til verdiskapning i Norge, men som ender opp med å allokere sine midler for å tilfredsstille politikerens utømmelige behov for utbytte til statskassen. Og dette er ikke engang kontroversielt på noen side av politikken.
Jeg bruker Argentum kun som en illustrasjon på at milliarder egentlig er ønsket av politikere, kanskje forutsatt at de selv har hånden direkte i honningkrukken. Men muligens kunne de ha litt mer tillit til oss eiere som har vært her i mange generasjoner, og fortsatt er her, og har felles ambisjoner med dem om å bidra til verdiskapning i Norge. For min hypotese er at de egentlig bryr seg like mye om mennesker som vi, – selv om det i valgkampens retoriske hete kanskje kunne virke annerledes.
Menneskesynet er nøkkelen til tillit og til å skape tilpassede muligheter. Svært mange av de ungdommene vi og våre sosiale entreprenører jobber med, håper på et mer personlig tilpasset tilbud enn det hovedgruppen i NAVs Gauss-kurve får.
For som Søren Kierkegaard sa; «At man, når det i sannhet skal lykkes en å føre et menneske til et bestemt sted, først og fremst må passe på å finne ham der hvor han er og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst…For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn ham – men dog vel først og fremst forstå det han forstår.»
I Ferds Oslo-satsing, som egentlig ikke lenger er bare vår da det nå er mange flere private bedrifter og stiftelser som bidrar, så forsøker vi å skalere de beste løsningene som finnes innen idrett, skole, fritidsaktiviteter, arbeid og friluftsliv. Og vi hjelper aktørene til å bli enda bedre sammen.
Vi i Ferd har krevende, men gode relasjoner til de tillitsvalgte i alle våre bedrifter. Mange av dem referer til Ferds verdier i både tøffe forhandlinger og i prat over en øl, og det virker som om de synes det er innafor at bedriften er eid av milliardærer.
Hva som vil redusere forskjeller i Norge, er ikke alltid klart. Jeg tror vi må eksperimentere oss frem til nye løsninger. Ferd venter i hvert fall ikke på neste store politiske reform – jeg er trolig steindau når den blir lansert. I mellomtiden vil vi presentere en palett av mulige gode løsninger som den kan inneholde.
Jeg inviterer herved alle, uansett politisk side, på en tur med linje 5 til Romsås. Det vil ikke frita oss som skatteobjekter, men kanskje kan det bidra til at vi forstår hverandre bedre.
Vi trenger å bli utfordret. Også av politikere på venstresiden.
Alle trengs.
Artikkelen har også vært publisert i E24.
