Hvorfor skulle du kjøpe varer og tjenester som kommer fra norskeide bedrifter som kanskje produserer i Norge, og som i begge scenarier skaper arbeidsplasser og verdier i og for landet?
For det første, det viktigste er jo at du som bedrift eller konsument står fritt til å velge å kjøpe det du vil. Ingen skal fortelle deg noe som helst om dine preferanser, – for moralisering, nei det driver vi jo ikke med i noen sammenheng.
For det andre, jo lavere pris, jo mer demokratisk er jo produktet eller tjenesten, da den jo dermed blir tilgjengelig for flere, – ren og skjær inkludering i praksis, altså. At produktet kanskje ikke lever særlig lenge, og at du dermed snart må kjøpe et nytt, det er jo ikke din feil, det er jo som kjent dyrt å være fattig, men det er noe du mistenker, ikke noe du vet.
Og hvorfor skulle du bry deg om det er en norsk eller utenlandsk eier av bedriften som selger produktene? Som norsk borger er du eier i Oljefondet, og derfor også eier i de fleste utenlandske børsnoterte selskapene i verden. Du kjøper jo i praksis av deg selv. Genialt. Dessuten, når foreslo de i butikken med vilje et norsk produkt?
Om den norske bedriften betaler utbytte til eierne, som igjen bruker pengene på å betale formueskatt, i motsetning til den utenlandskeide, som ikke tapper bedriften for dette formålet – det er jo helt irrelevant for deg som kjøper. En slik norsk ordning kan jo gjøre de norske produktene dyrere. Det løser du lett ved å heller kjøpe de billigere produktene fra de utenlandskeide selskapene. Du er jo ikke dum.
For det er vel likegyldig om eierne bor i Sandefjord, Frøya eller gud forby, i Oslo, –eller om de bor i Singapore, Abu Dhabi eller Stockholm, og har registrert selskapet på Guernsey, Cayman eller i Luxembourg, så lenge de leverer konkurransedyktige varer og tjenester, ikke sant?
Og hovedkontorfunksjoner, med direktører i dresser og slikt, det trenger du ikke se i ditt nabolag, med mindre de ansetter familie og venner av deg da, – det er noe annet.
Joda, det er jo artig med lokale arbeidsplasser og norske leverandører. Men hvis alle mennesker er like mye verdt, så er det vel bedre om vi kjøper fra bedrifter i andre land, slik at arbeiderne der ikke kommer hit, men heller sender sine billige produkter til oss. Det er jo vinn-vinn, – for deg i hvert fall.
De tillitsvalgte i bedriftene sier jo at det er viktig med norske eiere, norske bedrifter, verdiskapning i Norge, men når du ser venstresidens politikere på skjermen, så ser de jo ut som kaffe-latte-drikkende studenter, – hva skjedde med de tøffe gutta og de sterke damene som sloss for dem på gølvet? Og når sa disse salongradikalerne at du burde kjøpe norsk?
Det kom et par fra Nederland til bygda, med fem barn. De laget merkelige safter som de solgte fra gården sin. Ingen ville hjelpe dem til å selge eller distribuere varene. De flyttet etter noen år. Ungdomsskolen ble lagt ned. Det var for få elever. Merkelig. Det må ha vært for lite kommunale overføringer.
Det var jo billigere å feriere utenlands, så du dro. Det var din rett. Det måtte jaggu en pandemi til før du fant ut hva Norge hadde å by på, men det var en temporær innsikt. Hasta la vista!
Nede i gata var det et eldre par som alltid smilte når du kom inn med noe som skulle repareres. Hun fikset det meste av albuer og krager på plaggene, og han forlenget livet på skoene dine. Men så ble du fristet til heller å kjøpe helt nye billige ting på nett fra utlandet. En dag var det et skilt på døren, – «Permanent stengt». Det var leit, men det var jo ikke din skyld.
Eller, det kan jo hende at du allerede bevisst forsøker å kjøpe norsk når det er mulig, og så liker å kjenne på den føles når du får det til.
– Men denne kronikøren er rasende inhabil, eller habil, alt etter som du føler for det.
Dette innlegget har også vært publisert i E24
