Vi ankom San Francisco i lett sommersol, og dagen etter var vi samlet på Shack 15 til en full dag med foredrag, dialog og nettverksbygging i regi av Sustainable Ocean Solutions (SOS), et samarbeidsforum for arbeidet for bærekraftige hav. Initiativtakerne, med den familieeide impact-investoren Farvatn og Johan Odvar og Kristin Odfjell i spissen, har mobilisert et miljø av gründere, forskere, investorer, skribenter, fotografer og aktivister som ønsker å gjøre noe med havets fremtid.
FREMTID FOR HAVET: Johan Odvar Odfjell står i spissen for Sustainable Ocean Solutions, et samarbeidsforum for arbeidet for bærekraftige hav. Foto: Privat
En isbres død
På konferansen holdt den islandske forfatteren Andri Snær Magnason et foredrag som både inspirerte og skremte. Han fortalte om sin bok On Time and Water, som kobler vår forståelse av tid og klimaendring med menneskets plass i naturens gang. Ifølge Magnason må vi erkjenne at «geologisk tid» nå beveger seg i takt med «menneskelig tid» –isbreer dannet gjennom århundrer og årtusener forsvinner nå innenfor et menneskelivs tidsskala.
Magnason brukte som eksempel breen Okjökull (ofte kalt «Ok-breen»), den første isbreen på Island som ble erklært «død» fordi nedsmelting hadde redusert ismengden så mye at den ikke lenger oppfylte kriteriene for være en isbre. På stedet der den pleide å ligge, har man satt opp en plakett med et ganske direkte budskap:
“Ok is the first Icelandic glacier to lose its status as a glacier. In the next 200 years all our glaciers are expected to follow the same path. This monument is to acknowledge that we know what is happening and what needs to be done. Only you know if we did it.”
Magnason koblet tapet av Okjökull til havet: Når isbreer smelter, stiger havet, og når havet stiger og vannet blir varmere og surere, rammes livet i havet.
I «On Time and Water» går forfatteren inn på spørsmål som hvordan vi kan fortelle om havet og klimaendring i et språk som ikke fører til nummenhet og fremmedgjøring . Begreper som havforsuring (ocean acidification) og mengden karbondioksidmolekyler i atmosfæren (CO₂-ppm) lett blir abstrakte og fremmedgjørende. Han mener vi må kombinere vitenskapelig innsikt med fortelling som taler til følelsene –historier som gjør at folk kjenner at de har noe å tape, og som gir dem grunn til å handle.
Seilasen til San Diego
Etter konferansen tok vi om bord på Statsraad Lehmkuhl. Totalt var vi 91 personer som fikk tildelt hver vår slanke hengekøye der de fire neste nettene skulle tilbringes. Statsraadens seilas jorden rundt er en del av One Ocean Expedition, som kombinerer seilas, forskning og formidling for å skape engasjement og konkret handling for hav- og klimavern.
Vi dro ut fra San Francisco havn i lett sol og sommerlig temperatur. Dekket var fylt med latter, nye venner, og planer for morgendagens samtaler. Men natten kom, og med den sjøen. Da vi seilte under Golden Gate Bridge i skumringen, lå det en tykk tåke rundt oss. Bare broens lys syntes svakt, mens skuta gynget i dønningene etter stormen som hadde lagt seg to dager tidligere. Vannet minnet oss på sin makt– og om vår plass.
Foto: Privat
Alle på vakt
Etter en første natt med en solid dose sjøsyke, var det bare å stå opp til vaktlag: Det faste mannskapet på skuta teller cirka 20 personer, men alle om bord, uten unntak, måtte jobbe. Vi ble delt inn i tre vaktlag, med to fire-timers vakter hvert døgn, fordelt på dag og natt. Oppgavene varierte: Stå ved roret, holde utkikk, være brannvakt – og ikke minst, klatre i riggen og håndtere seilene. Høyeste mast på Statsraad Lehmkuhl rager 48 meter over vannlinjen – og utsikten derfra, med hav rundt på alle kanter, var majestetisk og inspirerende.
Foto: Privat
Mellom vaktene deltok vi på daglige workshops. Vi satt på fordekket mens Andri Snær Magnason lærte oss kunsten storytelling – bare avbrutt av en spermhval som lekte seg ved overflaten, til en stille applaus av bølger mot skroget.
FORSKNING UNDERVEIS: Vannprøver ble hentet opp fra flere tusen meteres dyp. Formålet var å måle graden av forsuring. Foto: Privat
Midtveis på turen hadde vi et forskningsstopp. En sonde ble senket til havbunnen på flere tusen meters dyp for å hente vannprøver. Formålet var å måle graden av forsuring – som reduserer tilgangen på kalk for skalldyr, koraller og plankton, organismer som bygger grunnlaget for hele næringskjeden i havet. Klimaendringer gjør at havet blir varmere og tar opp mer CO₂. Det betyr at livsformer vi tar for gitt, begynner å kollapse.
Shanties og salutt
Heldigvis ble været bedre etter hvert. Mens den første nattevakten var kald og bølgete, steg temperaturen, og bølgene dabbet av etter hvert som vi nærmet oss San Diego. Stemningen på dekk ble mer rolig, himmelen klarere, og vi begynte å kjenne oss mer som én organisme – skip, mannskap og vi andre som var om bord.
Da vi seilte inn mot havnen, ble vi møtt av to fartøyer fra San Diego Maritime Museum. Det viste seg at en deltaker i vår seilas var leder for museet, og hadde ordnet det hele via noen telefoner. Fartøyet Californian – Californias offisielle seilskute – hilste oss med salutt, og vi svarte med å synge shanties, dirigert av shanty-master Haakon Vatle (som også er CEO i Stiftelsen Statsraad Lehmkuhl). Et magisk øyeblikk– mannskap og gjester i kor på dekk, omgitt av sol, hav og kanoner.
Foto: Privat
Rød tråd fra breer til bølger
Det slo oss underveis at boken «On Time and Water» gir en rød tråd som går fra isbre til hav – og fra fortid til fremtid. Magnason bruker historien om Okjökull som en inngangsport: Isen som forsvant, som et symbol på vår tids klimaendring. Men han går videre: Havet, som mottaker av smeltevann og varme og CO₂, er like mye en frontlinje. Vi fulgte denne tråden gjennom konferansedagen og ut på sjøen. Isens slutt blir havets byrde – og havets brytning blir vår fremtid.
Vi dro fra San Francisco med livsstemning og fremtidserkjennelse — og kom til San Diego med dypere forståelse for at havet ikke venter på oss. Havet bærer verdier, arter, minner, kulturelle historier, økonomi – og klimarisiko. Vi som var om bord, følte oss privilegerte: Del av mannskapet, men også del av en global bevegelse med ansvar og mulighet til å fortelle. Vi fikk kjenne saltvann på huden, vinden i seilene, stillheten da mobildekning forsvant – og samtalene som dukket opp når du ikke har «ting» rundt deg, bare himmel og vann.
RORVAKT: Alle om bord på seilasen med Statsraad Lehmkuhl måtte jobbe, enten de var gjester eller en del av det faste mannskapet. Foto: Bryant Irawan
«Date inform, stories transform»
Kanskje det beste vi kan ta med oss fra reisen er denne setningen, som ble brukt mange ganger: Data inform, stories transform. Tall og målinger er nødvendige. Men de virker bare når vi gir dem liv gjennom fortellinger om mennesker, dyr, skip, hav, is, fremtid.
Så kjære leser av Ferdmagasinet, vi håper du får dette inntrykket: At havet er stort, vakkert, kraftfullt – men også sårbart og truet. At klimaendringer ikke bare er noe som kommer en gang i fremtiden – men at de er her nå.
Med salt inspirasjon,
Anniken Hofgaard og Erik Bjørstad
